Gjenkjenne noen og stikke av

Ser du meg på gata og det er lenge siden vi har sett hverandre eller ikke kjenner hverandre så godt er det helt i orden om du istedenfor å stoppe opp bare smiler og sier hei i det du går forbi. Såpass vanskelig synes jeg det er å møte folk jeg var helt uforberedt på, at jeg ikke blir sur for det. Snarere tvert i mot. Til og med kan det hende at jeg blir litt takknemlig.

Da slipper jeg nemlig å bli så pangnervøs og snakke så mye at jeg senere febrilsk forsøker å huske hva det var jeg sa. Om jeg virket helt gal. Fordi de små stillhetene mellom hvert spørsmål og svar plager meg sånn at jeg istedenfor å la dem være kaster meg på og fyller dem med prat.

Innimellom har jeg derfor ufrivillig fortalt personlige anekdoter om kjæreste og hundevalper til folk jeg ikke har sett siden barneskolen, pratet lenge om hva mamma pleier å lage til middag til folk jeg bare har møtt på fest og snakket så heseblesende og intenst med folk som har stoppet meg at de tilsynelatende ikke slipper fra.

I tillegg skaper ofte situasjonene ekstra stress da jeg, på lik linje med 90-talls helten Chandler Bing, ikke klarer å la være å avslutte enhver av disse til tider svette møtene med et forslag om at vi må møtes igjen snart. Det føles som om man er forplikta til å foreslå det. Som om man ved å ikke foreslå det inndirekte sier at det ikke var så hyggelig å møtes som man gjennom den til tider hysteriske tompraten og det stramme gliset har gitt uttrykk for.

Så da sitter jeg der ved endt uke. Med et par kaffeavtaler som aldri vil finne sted, men allikevel murre godt bakerst i hodet og skape dårlig samvittighet som vil skylle over meg med jevne mellomrom til jeg tilfeldigvis møter vedkommende igjen. Hvorpå avtalen selvsagt må gjentas. Siden den allerede ligger der og gjør lufta tyngre og uforløst mellom to mennesker som så mye enklere heller kunne spasert forbi hverandre. Smilt. Sagt hei. Og vært ferdig med det.

About these ads