Akkurat som julekvelden på kjerringa kommer det som regel en høyst upassende dose feber når man etter en tøff arbedsøkt endelig har tid til å slippe ut magen. Derfor er det stille på bloggen. Derfor er det feberkaos i hodet. Jeg ligger sammenkrøket på sofaen mens Pål ordner mat og annet fint og vennene våre for lengst har reist på hytta dit vi også er invitert. Heldigvis kan man uten blygsel se hele sesonger av nye favorittserier i ett strekk når man er syk. Ignorere regnet utenfor og bade så lenge man vil. Glad påsk.

Kort oppsummert

startet dagen min med at vannkaraffelen på nattbordet minnet meg om akvarier og sommerferie

blir kontorlampen min finere med en lilla lue på

smaker agurk bedre når den er pent skåret opp og servert i små tårn.

Mest av alt er jeg så sliten.

Så jeg jobber med stramt fokus, drømmer om å sove og hører på denne om og om igjen: Susanne Sundfør – It’s All Gone Tomorrow

Alice i kjedeligland.

Selv ikke en hel rull med Stratos kunne dempe den store klumpen av skuff som bygget seg opp i magen mens jeg så “Alice i evetyrland”. Filmen, med vakre Alice, den deilige hattemakeren og alle de snakkende dyrene som jeg har gledet meg til så lenge, ble aldri magisk. Den rykket aldri ved hjertet, smalt aldri i hodet og sendte ikke kalde gys av frysninger nedover ryggen. Derimot fikk jeg lyst til å se den vidunderlig ukompliserte Disney-versjonen av eventyret. Der Alice kan oppleves i klare farger, uten forstyrrende briller som gir en vondt i hodet og hvor historien er som den er. Rett fram. Nøkkel, dør, kake, dronning, katt, ferdig snakka. Når det er sagt var både Johnny Depp og Helena Bonham Carter mer enn overbevisende i sine respektive roller, men det holdt dessverre ikke allikevel. Huff, huff, huff.

Det var da enda godt jeg hadde beste Jennfier til å holde meg med selskap mens filmen rullet over skjermen. Samt at den lille gutten Hans på 10 rad fylte 11 år i dag slik at hele kinosalen måtte synge bursdagsang for han før filmen begynte. Det var magisk det.

Idagfølesverdensomdette.

Marsmusikk.

Mars goddamnit!

Forberedelse til middagsselskap.

Hipstamatic.

Jeg elsker Diana-kameraet mitt vilt og hemningsløst. Men jeg er både treg og surrete og får derfor ikke fremkalt film så ofte som jeg kan og vil. Gleden var derfor stor da jeg fant ut at jeg lett som en plett kan ta gammeldagse bilder. Med iphonen. Lykke!

Programmet heter hipstamatic og kan lastes ned på app store. Du kan bytte både film og linse og ta så mange bilder du vil.

God tirsdag.

Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Man kan være opprørt over juksete prøvehopp og jordskjelvkatastrofer samtidig. Glad i gammeldagse kjoler og buddhistisk meditasjon. Gjøre yoga uten å bli en røkelse. Elske og hate noe på en gang. Basta.