Blomsterterapi.

I går plantet jeg vårens første blomster på balkongen. I den innmurte blomsterkassa står nå syv bunter med stemorsblomster sirlig oppstilt, klare for å breie seg ut gjennom våren og sommeren. Jeg er ingen plante-ekspert og velger derfor blomster på magefølelse og smak. Grunnen til at jeg i år som i fjor velger stemorsblomster er først og fremst nostalgiske. De har dog noen åpenbare praktiske fordeler:

Stemorsblomster trenger ikke mye direkte sollys og passer bra til balkonger som vår, der sola sneier innom et par ganger i løpet av dagen men aldri blir særlig lenge.

Til tross for at de ser skjøre ut, er de tøffe. Om det blir nattefrost tåler de temperaturer helt ned til fem minusgrader. Supert for utålmodige blomsterdamer som meg selv og for norske ustabile vårer.

Og det beste av alt? Med blomster på balkongen har man en gylden anledning til å få jord under neglene med jevne mellomrom.

27. april.

I dag for akkurat ett år siden spaserte jeg gatelangs med prikkete paraply over hodet og røde gummistøvler.

I dag for akkurat to år siden spiste jeg nystekte rundstykker med håndskrevet kaviarhilsen fra Pål.

I dag for akkurat tre år siden sang jeg gamle slagere i vinduet med masse eyeliner, knallrød leppestift og rotete tenner.

Begivenhetsrik dag denne 27. april.

Herfra og ut.

Jeg er god på å huske ting. Jeg husker hvilke sko jeg hadde på meg første skoledag og hvordan de føltes på det beige linoleumsgulvet i klasserommet, jeg husker ting jeg sa for fem år siden som jeg fortsatt angrer på, jeg husker alle lydene fra natta bestefar døde, jeg husker alle hemmelige klemmer, jeg husker hvordan det lukter av fersk kvae uansett hvor lenge siden det er siden jeg var i skogen og jeg husker alle de gamle historiene til pappa på rams.

Været derimot, glemmer jeg alltid. Hvert år overraskes jeg av hvordan snø føles, hvor kaldt kaldt egentlig er, hvordan bakken blir etter det har regnet en uke i strekk og hvor helt fantastisk flott det er når snøen har trukket seg tilbake og våren kommer.

Og det går fort.

Nå foreksempel, klarer jeg ikke å forestille meg hvordan det er når det ikke er sol og varm asfalt. Selv om det fortsatt lå snø i skråningen ved utgangsdøra for en uke siden klarer jeg ikke å huske hvordan det var å gå med to strømpebukser og savne tøysko. Og nå er de tjukke strømpebuksene selvsagt lagt bort for lengst, så da tar jeg sjansen på at det er sånn som dette det blir. Herfra og ut sommeren.

Tre dager i Lisboa midt i april føles omtrent som dette.

Personlig trener.

Navn: Ella

Treningsopplegg: 2 timer tur, i all slags vær. Hver dag.

Honorar: Kost og losji, samt en hel del kløing bak øret, soving armkroken og bittelitt menneskemat.

Übertrendy.

Den bittelille fashionistaen i meg synes det er gøyalt å se at vintagekjolene mine holder seg godt mot den nyeste kolleksjonen til Chloe Sevigny og Opening Ceremony. Nå mangler bare den sorte leppestiften.

Mannen med stor M.

Lisboa, lisabon, lisbon.

I dag klokken tre letter flyet til Lisboa der jeg og Ida sitter fnisende i hvert vårt sete, med et glass vin imellom oss og sommerkjoler i kofferten i baggasjehylla. Det hele feires med godteri til frokost og reisefeber i magen.

Ønskeliste.

Sykkel, sykkel og sykkel. Pluss et Nikon D300.

Bilde herfra.

Nesten.

Nå sniker våren rundt neste hjørne. Skyene om morgenen som ligger tungt og grått mot vindusruta, lar seg lettere overtale vekk av sola og måkene er tilbake. Jakka blir gradvis tynnere, skosålene mykere og i går fant jeg årets første fregne. Vinterhodet slipper taket og til slutt vil man våkne helt av seg selv om morgenen. Våkne helt av seg selv til frokostblanding, varme laken, sol gjennom halvstøvete vindusruter og våren som plutselig er helt på plass. Nesten.

Jeg er så klar.