Tips for gamle kjoler.

Jeg synes kjoler er aller finest når de sitter godt, og helst ganske kroppsnært. Da rundt 90% av garderoben min består av kjoler som er gamle, er det derfor viktig å ta sine forhåndsregler. Gamle klær har ofte ligget oppbevart tørre steder og er av den grunn litt sprøe i sømmene. Møtet med en varm menneskekropp kan derfor bli fatalt, om klærne ikke får fuktet seg litt først. Trikset er derfor dette:

La gamle klær henge på badet et døgns tid mens du dusjer og bader sånn at stoffet sakte men sikkert venner seg til fuktighet igjen. Da kan du med trygghet danse deg varm på alskens dansegulv eller balkonger så mye du vil etterpå. Selvom kjolen klemmer godt rundt midjen.

God mandag.

Sommertrass.

I dag spiser jeg jordbær. Da er det ikke høst. Basta.

Bryllupsfotografen.

Tidligere i sommer var jeg bryllupsfotograf for aller første gang, og her er et lite utvalg av bildene jeg tok den store dagen.

Plommetrut.

Plommer på klærne, plommer på munn og plommer på trærne om en liten stund. Hum, hum.

På føttene.

For de som lurte på mer om skoene jeg hadde på meg tidligere i uka, her kommer svaret:

Mine nye favorittsko ble kjøpt inn som mye annet jeg kjøper, via nett. Den eminente nettbutikken Modcloth solgte i våres disse sandalene som heter noe sånt som Santa Cruz Beach heel. Foruten å ha et noe snasent navn passer de til alt og har en hæl som gjør dem suverene å gå med. Jeg sjekket nettsiden til Modcloth i kveld og fant ingen flere par igjen, men om noen er veldig interessert i et tilsvarende par kan det være at en mail kan hjelpe for å finne navn og kontaktinfo til produsenten av skoen. De anbefales på det varmeste.

Trøtte som strømper.

Mandag denne uken sovnet jeg midt i middagsbesøket hos Lars Erik. Det var jeg heldigvis ikke alene om.

Se min kjole pt. 11.

Splitter ny gammel 60-talls kjole fra Beyond Retro med knyting i halsen og høstmønster akkompagnert av min nye favoritt, mørkeblå strømpebukser, og yndlingssko.

07.08 – 08.08

Forrige helg var dominert av en varm badelørdag og en like varm søndag med to nevøer som hadde kommet ens ærend fra England. I dag trommer regnet mot ruta og jeg ligger slått ut etter fire dager med Øya-festival. Fint det også.

Deppedilla.

Sammen med det kalde høstdraget som nå ligger i augustlufta, kommer også en rekke romantiske forestillinger om hvor deilig det skal bli å gå høsten i møte melankolsk og bittelitt trist.

I spillelistene mine sniker det seg plutselig inn sanger om ubesvart kjærlighet og generell apati, glasset fylles av rødvin, sminken legges tyngre rundt øynene, klærne blir mørkere og romantiske forestillinger om fransk kjederøyking kryper nærmere. Tidligere, og innimellom fremdeles, har jeg latt meg synke dypt ned i den bittersøte melankolien fordi det er som om livet føles mer på ordentlig når det gjør vondt. Følelsen av uvirkelighet som innimellom overrumpler meg slipper taket om jeg klamrer meg fast i den håndgripelige verkinga i hjertet. En stund.

Plasker jeg derimot rundt i det for lenge av gangen, går den melankolske flørten over i noe annet. Noe som er mørkere, tyngre og mye hardere å komme seg ut av. Noe som limer seg fast fra innsiden, klorer seg fast og ikke slipper taket.

For å lettere slippe unna den tyngste biten når jeg hører melankolien kalle, har jeg derfor begynt å gjøre mer ting. Jeg tvinger meg ut og avsted selvom beina streiker og ikke vil gå noen steder. Tar en kaffe ute av huset, går en tur, tar med filmen jeg skal se under armen og ser den hos søstra mi, tar et langt bad hver dag, spiser minst én ting hver dag som er det beste jeg vet, står opp om morgenen, kjøper nye strømpebukser, legger på nytt sengetøy og spiser god frokost.

Og når disse tingene er gjort og jeg føler jeg står støtt igjen, omfavner jeg tristheten helt og fullstendig i små doser. Griner, drikker, danser og skåler for alt som er håpløst, sammen med en som har det på samme måte, slik at jeg når tårene har tørket og vinglasset er tomt kan ta tak i den ved siden av og løfte meg opp igjen.

(Bilde herfra og herfra).