Stor by, liten smakebit.

Mot Amerika.

Nå er kofferten fylt til randen av kjoler, arbeidsoppgavene gjort og Ella plassert hos svigermor. Hei New York, vi sees veldig snart.

The 11. questions game.

Hjartesmil utfordret til den nye kjedebrevfarsotten som sveiper over den bloggete delen av internett, og jeg tar utfordringen på strak arm. Vær så god, 11 unyttige fakta om meg på en tilfeldig torsdag.

1. om du berre fekk eta éin sak til frukost resten av livet, kva skulle det vera?

Pannekaker! Jeg prøvde meg fram til en ny oppskrift for noen uker siden (som straks legges ut på bloggen) og de ble både magisk gode og kjempesunne. Milde måne, så godt.

2. reise jorda rundt med dei samme folka resten av livet eller bu i samme hus til du dør?

Bo i samme hus til jeg dør. Ingen tvil. Jeg innbiller meg selv med ujevne mellomrom at jeg er veldig eventyrlysten, men det er jeg ikke. Å reise rundt med de samme folka resten av livet hadde jeg blitt urolig og riv ruskende gal av.

3. éin sak du skulle ønska at var sunn?

Hamburgere. Det er uten tvil noe av det beste som finnes, og hadde det vært sunt hadde jeg spist det hver eneste dag. Flere ganger om dagen.

4. regn fire dagar i veka heile året eller aldri meir sjå eit kirsebærtre?

Aldri mer se et kirsebærtre. Til tross for at de er slående vakre er de ikke verdt et liv med regn fire dager i uka. Jeg blir trist bare av tanken.

 

5. din favorittblogg?

Ingen over, ingen ved siden. Advancedstyle dokumenterer det den eldre delen av befolkningen i New York har på seg og demonstrerer nok en gang at de er gamle er eldst. De eksentriske gamle damene på andre siden av Atlanterhavet banker alle oss tullefashionsitaer i tjueårene langt ned i støvlene når det kommer til stil. Elsker.

6. den filmen som du ser når du er heime aleine for helga og du kokar kakao og et knekkebrød eller kjøpepizza til middag?

“Gentlemen prefer blondes”. Det har det vært siden jeg var 14 år.

7. kva er det siste du gjer før du sovnar?

Drikker vann. Hilsen Mina, vannarkoman.

8. kvifor er din beste venn din beste venn?

Jeg er heldig og har et knippe folk som jeg står veldig nær. Det som er felles for dem alle sammen er at de er rause med tid, rom og latter. Fin og nødvendig kombo.

9. største guilty pleasure?

Gamle kjoler og ca. alle sangene til Gabrielle.

10. leva eit liv utan frukt eller aldri få ha gardiner?

Lett. Aldri få ha gardiner. Jeg har ingen gadiner i leiligheten min nå, og det fungerer veldig fint. Et liv uten frukt er uaktuelt, da frukt er sånn ca. det beste som finnes. Nest etter vaniljekesam.

11. om du fekk lov til å få ein heilt kroppsdel ekstra, kva skulle det vera og kvar skulle du ha den?

Den ekstra kroppsdelen hadde jeg takket pent nei til og heller donert bort til en som hadde mistet en fra før. Jeg synes alle de kroppsdelene jeg har å forholde meg til på nåværende tidspunkt er mer enn nok.

I am.

Noe av det fineste jeg har funnet på internett den siste uka er denne siden, I am, som er Beyonces helt egen tumblr. Der legger hun ut kjedelige, rare og fine, men først og fremst private bilder. Uten sminke, med familie og av scenen. Utover det å anerkjenne at hun er en av verdens største artister er jeg ikke superstor fan av henne, noe som gjør at hennes private bider i teorien ikke skulle være veldig spennende for meg. Men denne siden, og bildene hun har lagt ut, gjorde meg av en eller annen grunn skikkelig, skikkelig glad. Og ting som gjør en glad er jo slett ikke dumt. Spesielt ikke i disse tider.

Badenymfe.

At Ella er en hund etter vann er ingen overdrivelse. Så nå, som det er for kaldt til å bade ute i Akerselva, vil hun helst ta seg en dupp i badekaret en gang i uka. Minst.

Den smelter!

Snøen altså. Hvis du ser godt etter.

Favorittsted, pt. 1.

Et av de beste stedene jeg vet om i hele byen er stua til Snorre. I den finner man de beste spontanfestene, de fineste putene, den godeste sofaen, det mykeste pleddet, det varmeste lyset og en av de beste gutta i hele byen. Også er man alltid velkommen. Snakk om flaks.

If I go to bed baby, can I take you.

Herregud, så kul. Dama, låta, videoen.

Akkurat passe eventyrlysten.

På bildene over ser du meg på snorkeltur i Stillehavet. Tilsynelatende glad og fornøyd. Jeg og en haug med tropiske fisker i en nylig påbegynt symbiose. Mina Lystad er endelig i sitt rette element. Vi har funnet hverandre, fiskene og jeg. Sirkelen er komplett. Jeg har aldri følt meg mer hjemme.

Særlig.

Sannheten er at jeg fem minutter før disse bildene ble tatt kavet rundt med dykkermasken i den ene hånden, snorkel i den andre og litt for trange svømmeføtter på føttene. For første gang. Vill i blikket forsøkte jeg å finne et sted jeg kunne stå. Midt i Stillehavet. I det jeg forsøkte å dra den seige gummistrikken til dykkermaska over det våte og flokete håret dro jeg inn vann i nesa, fikk panikk og hostet og kavet meg mot båten igjen mens jeg ropte på Pål. Særdeles lite harmonisk og mest redd. Redd for hva som fantes i vannet under meg, redd for å ikke komme meg opp i båten igjen, redd for å ikke få puste gjennom det halvslitte plastrøret jeg hadde fått utdelt.

Jeg liker å tenke på meg selv som en spontan, eventyrlysten type som lett som bare det kaster seg rundt og blir med på alt som er gøy. Dessverre må jeg innse at det ikke er tilfelle. Tvert i mot har jeg i løpet av denne ferien måtte akseptere at jeg i mange tilfeller er det stikk motsatte. Jeg er til tider manisk opptatt av å vite hva klokka er, vil helst tisse på egen do, blir urolig om jeg ikke vet hva vi skal etter vi er ferdig med ølen/brusen/middagen og foretrekker fritidsaktiviteter der jeg slipper å klatre, slipper å gå lange strekninger der jeg til enhver tid kan se at det er langt ned til bakken og der jeg slipper å holde pusten.

Men i motsetning til tidligere, der jeg istedenfor å gå opp i båten jeg var redd for, ble på land med boka mi og solfaktor 50, blir jeg i hvert fall med og prøver. Jeg går en tre timers jungeltur midt i en mørk elv, jeg klatrer ned bratte jungelskrenter selv om beina skjelver som gelé og jeg er med på snorkeltur i en bitteliten båt. Og det gir jeg meg selv 5000 poeng og en high five for. Minst.

Ei lita dyrevise.

I Costa Rica er det ofte flere dyr enn det er mennesker. Det rasler i kratt, stikker små dyrehoder ned fra taket for å følge med på hva du spiser til middag og når du minst aner det stryker det noe forbi leggen din som kan være en katt, en fisk, en hund eller noe helt, helt annet. Jeg liker godt å være et sted der dyrene er så fremtredende at menneskene nesten føles overflødige. Det blir så tydelig at om vi ikke hadde vært her, hadde dyrene bare fortsatt helt ufortrødent. Rusla rundt, herjet med hverandre og sakte tatt over det vi hadde bygget opp til det slutt hadde blitt som om vi aldri hadde vært her. Og uten at jeg er sikker på hvorfor, føles det veldig betryggende.