Om å drikke.

Jeg begynte å drikke seint. Lenge etter at alle jeg gikk i klasse med hadde vært på hjemmefest og drukket sterk sprit blandet med appelsinjuice, satt jeg som 17-åring i en trapp i Fredrikstad med en flaske Peach Canei i hånda og var kvalm. Lenge etter alle de andre jeg gikk i klasse med kjente jeg også hvordan hodet ble varmt, hjertet mørt og kroppen liksom helt sildrende av det jeg nettopp hadde drukket. Som om alt ble litt mer uhåndgripelig enn før de tre glassene med sprudlevann som smakte fersken hadde jobbet seg gjennom systemet og ut i fingertuppene.

Siden jeg aldri var en del av den gjengen som var kul når jeg gikk på ungdomsskolen slapp jeg unna presset om å drikke mer. Drikke ofte. Drikke i smug.  Istedenfor drakk jeg litt, innimellom, i eget tempo til jeg kunne finne ut av selv om jeg likte det eller ikke. Jeg drakk sammen med folk jeg kjente godt og som jeg var trygg på. Som jeg kunne sovne i fanget til eller dra til siden og snakke med hvis jeg syntes det var ubehagelig. Men aller mest ble jeg glad av å drikke. Fnisete og dansete. Søvnig og modig.

Nå, som da, har jeg et ganske normalt alkoholforbruk. Mest i helger og alltid i festlige i lag, men i flere korte og lange perioder har jeg derimot latt være å drikke helt. Istedenfor har jeg dansa edru på bransjefester, drukket eplejuice til middag og vært irriterende opplagt på søndager. Litt på grunn av yoga, litt på grunn av Buddha men mest fordi jeg har et nervøst hode som fort blir vippet av pinnen av å drikke for ofte. Et hode som når det er mye på andre områder mister overskudd og oversikt av bare litt vin. Og nå trenger jeg oversikt og overskudd. I denne siste måneden før november må jeg spare på alt lyset jeg har og derfor blir resten av september og hele oktober alkoholfri. Mer eplejuice, mer ro og bittelitt mer styrke til å se november hardt i øynene når den tid kommer.

Om å leke voksen.

Som 15-åring var jeg ganske overbevist om at jeg var ferdig utvokst på alle måter. Mest generellt, men emosjonellt spesielt. Da den værste hormonelle perioden var over følte jeg endelig at jeg igjen hadde en form for oversikt og overblikk og at jeg herfra og ut ville møte enhver utfordring med en ny modenhet. Noe ville, uavhengig av hva som traff meg, ligge som et tungt fundament i bunnen. Urokkelig, men fleksibelt. Tungt, men lett. Mykt, men beinhardt. “Gratulerer Mina”, tenkte jeg mens jeg så meg selv i speilet og flettet håret som Phoebe i Friends. “Du klarte det. Du har blitt voksen”.

Lite visste jeg at jeg nesten 15 år senere, i en alder av 29, fremdeles skulle bruke mye av tiden min på å vingle, at dagboknotatene mine til tider er til forveksling like de jeg hadde på ungdomsskolen og at den aller viktigste delen av å vokse opp har skjedd fra jeg var tjue og fram til i dag. At jeg kunne ha slappet av litt mer. At det ikke hastet med å bli så stor. At voksne slett ikke har den roen i hodet det så ut som de hadde, de har bare hatt flere år å øve seg på og blitt flinkere til å late som.

Etter ti år med prøving og feiling, inkassokrav, tomme kjøleskap, tryning, studentliv, overtidsarbeid og hverdagsskåling er det eneste jeg nå vet sikkert om voksenlivet dette:

Regninger forsvinner aldri men blir bare større om du ikke betaler dem, klesvask og støvsuging blir aldri gøy men bør gjøres på regelmessig basis, du kommer aldri til å venne deg til å bli kallt “damen” og du kan spise hva du vil når du vil (men det betyr ikke nødvendigvis at du bør gjøre det).

Resten improviserer jeg.

Det kritiske punktet.

Det mest kritiske punktet hver dag, det punktet som velter dagen til bra, mindre bra eller dårlig, utspiller seg nå hver morgen mellom 06.40 og 06.45. Da ringer klokka, Ella våkner og jeg slår opp øynene. Såvidt. I løpet av fem minutters slumring må jeg bestemme meg for om dette er en sånn dag der jeg tvinger meg opp av senga, tar på den hullete tigtsen, ruller ut matta i stillhet og gjør yoga med en stiv kropp og blir glad etterpå, eller om dette er en dag der jeg sover videre. En dag der jeg lar det kalde tregulvet diktere når jeg skal sette føttene ned (aldri), lar det tunge hodet bestemme hvor mye lenger jeg skal sove (til imorgen) og trekker dyna over hodet. Bare for å sove litt til, bli litt varmere, bare litt til. Til klokken er åtte og det kritiske punktet er over for lengst.

Tilbaketrekning.

Det er varmt om dagen men om morgenen ligger det et glitrende lag på gresset som minner mer om frost enn om morgendugg. Står du opp tidlig nok blir pusten til hvit røyk og er du oppe sent nok kjenner du at den varme formiddagsvinden bare har gjemt unna den kalde høstlufta for en liten stund.  Dragningen mot tykke strikkejakker, lange sesonger med nye serier og myke sko med strømpebukser har blitt større og det føles ikke like fristende med hvitvin og rekeskall og svaberg. Sommeren er over, september er på plass og egentlig er det helt greit.

Etter måneder med utestemme og sommerkjole der ute har nemlig den behagelige tilbaketrekningen begynt. Etter måneder med bare legger og turer ut vil jeg sakte men sikkert bare være inne. Bevege meg saktere, sjeldnere og mindre. Prate lavere, senere og mørkere. Sove mer, mere og mest. Og selvom tlbaketrekningen i begynnelsen føles både høstromantisk og rødvinsskjønn er det også nå jeg må passe meg. For til slutt trekker jeg meg så langt tilbake at jeg blir der inne fra oktober til mars. Helt innerst inne i leiligheten, på sofaen, under pleddet. Klok av skade tar jeg derfor mine forhåndsregler og forbereder meg allerede med et knippe huskeregler sånn at denne høsten blir litt lysere enn den ifjor. Ihvertfall inne i hodet.

I tiden framover skal jeg derfor minne meg på følgende:

At det blir mørkt klokka fem er ikke grunn nok til å bli inne resten av kvelden, at du er kald på morgenen betyr ikke at det ikke er hyggelig å møte noen seinere samme kveld, middager er hyggeligere med flere rundt bordet, turer med Ella kan bli turer med flere, strømpebukser med farger hjelper alltid, skjerf er det gøyest å strikke selv, meditasjon hjelper mot alt, skogen er fin med snø på, store gryter, varme supper og god kakao i den rekkefølgen, penger brukes best på bøker og det beste med å fryse er at man blir så glad når man blir varm.

Sånn. Nå kan du bare komme, høsten.

The 11. questions game.

Hjartesmil utfordret til den nye kjedebrevfarsotten som sveiper over den bloggete delen av internett, og jeg tar utfordringen på strak arm. Vær så god, 11 unyttige fakta om meg på en tilfeldig torsdag.

1. om du berre fekk eta éin sak til frukost resten av livet, kva skulle det vera?

Pannekaker! Jeg prøvde meg fram til en ny oppskrift for noen uker siden (som straks legges ut på bloggen) og de ble både magisk gode og kjempesunne. Milde måne, så godt.

2. reise jorda rundt med dei samme folka resten av livet eller bu i samme hus til du dør?

Bo i samme hus til jeg dør. Ingen tvil. Jeg innbiller meg selv med ujevne mellomrom at jeg er veldig eventyrlysten, men det er jeg ikke. Å reise rundt med de samme folka resten av livet hadde jeg blitt urolig og riv ruskende gal av.

3. éin sak du skulle ønska at var sunn?

Hamburgere. Det er uten tvil noe av det beste som finnes, og hadde det vært sunt hadde jeg spist det hver eneste dag. Flere ganger om dagen.

4. regn fire dagar i veka heile året eller aldri meir sjå eit kirsebærtre?

Aldri mer se et kirsebærtre. Til tross for at de er slående vakre er de ikke verdt et liv med regn fire dager i uka. Jeg blir trist bare av tanken.

 

5. din favorittblogg?

Ingen over, ingen ved siden. Advancedstyle dokumenterer det den eldre delen av befolkningen i New York har på seg og demonstrerer nok en gang at de er gamle er eldst. De eksentriske gamle damene på andre siden av Atlanterhavet banker alle oss tullefashionsitaer i tjueårene langt ned i støvlene når det kommer til stil. Elsker.

6. den filmen som du ser når du er heime aleine for helga og du kokar kakao og et knekkebrød eller kjøpepizza til middag?

“Gentlemen prefer blondes”. Det har det vært siden jeg var 14 år.

7. kva er det siste du gjer før du sovnar?

Drikker vann. Hilsen Mina, vannarkoman.

8. kvifor er din beste venn din beste venn?

Jeg er heldig og har et knippe folk som jeg står veldig nær. Det som er felles for dem alle sammen er at de er rause med tid, rom og latter. Fin og nødvendig kombo.

9. største guilty pleasure?

Gamle kjoler og ca. alle sangene til Gabrielle.

10. leva eit liv utan frukt eller aldri få ha gardiner?

Lett. Aldri få ha gardiner. Jeg har ingen gadiner i leiligheten min nå, og det fungerer veldig fint. Et liv uten frukt er uaktuelt, da frukt er sånn ca. det beste som finnes. Nest etter vaniljekesam.

11. om du fekk lov til å få ein heilt kroppsdel ekstra, kva skulle det vera og kvar skulle du ha den?

Den ekstra kroppsdelen hadde jeg takket pent nei til og heller donert bort til en som hadde mistet en fra før. Jeg synes alle de kroppsdelene jeg har å forholde meg til på nåværende tidspunkt er mer enn nok.

Om åpne vinduer og mørke rom.

Denne uken er vi, som Kristopher Schau forutså, tilbake i det mørkeste rommet. Det rommet som i sommer var fylt av panikk, sjokk og tusen spørsmål er nå fylt av forsvarstaler, analyser og uforståelige svar. Og jeg trodde jeg var klar for det. Så klar som man kan bli ni måneder etter at det smalt og alt ble annerledes.

Men det var jeg ikke.

I løpet av månedene som har gått hadde jeg nemlig glemt akkurat hvor mørkt det er her inne. Hvor tungt det er. Hvordan mørket trenger raskt og umerkelig inn i alle ledd sånn at bevegelsene føles tunge og uroen fester seg i det ytterste hudlaget som en feber. Hvor vanskelig det er å ikke følge med. Hele tiden. Lese alles historier. Hvor tungt det innimellom er å puste og hvor løst gråten sitter.

Jeg hadde glemt hvor tungt det er her inne selvom jeg er en av de heldige som har sluppet unna de dype sårene. Som er en av dem som står utenfor uten en skramme. Som er en av dem som kan, om jeg vil, vende ansiktet bort og returnere til et hverdagsliv som ikke er nevneverdig preget av det som skjedde. Men det får jeg ikke til. Jeg må se, lese, snakke, diskutere, stille spørsmål høyt og forsøke å ta inn så mye jeg kan når jeg er der ute.

Men derfor må jeg også, når jeg er utenfor det offentlige rommet der brutaliteten og ondskapen står i sentrum, lete etter alt som er lyst. Alt som kan slå sprekker i mørket, alle små fnugg av noe annet, alle små rom der vinduene står på vidt gap. Og derfor velger jeg også i tiden framover å fylle dette bittelille rommet som er mitt på det store internettet, med alle de andre tingene. Alle bildene, hverdagene, turene med Ella, kjolene og alle tekstene som handler om alt det andre. Alle de tingene som gjør at ting føles vanlig. Alle de tingene som ikke er han.

Reprise: Om å sove.

På et eller annet tidspunkt i forrige uke snubla jeg skikkelig. Helt uforberedt og slett ikke klar over at jeg var i ubalanse og dermed i ferd med å tippe, gikk jeg i bakken med et smell. Så kraftig smalt det at jeg brukte mesteparten av fredagskvelden på å klamre meg fast i høyre ende av sofaen. Pia satt i andre enden, men allikevel føltes alt annerledes, skjeivt og i uorden. Vi hørte på Susanne Sundfør på repeat mens jeg gråt, gråt og gråt bittelitt til. Sikker på at det aldrialdrialdri kom til å gå over. Så, etter at jeg hadde grått til det nesten var tomt, ba Pia ba meg om å gå å legge meg. “Sov”, sa Pia. “Bare sov”. Så da gjorde jeg det. Mest fordi hun sa det og litt fordi jeg ikke riktig visste hva annet jeg kunne gjøre. Så jeg tørket tårene, skrudde av musikken, dro på meg nattkjole og sov. Lenge. Og det hjalp. Noe jeg strengt tatt burde visst. Men da jeg, som vanligvis holder sovetiden hellig, åpenbart har glemt det, kan det jo hende andre har glemt det også. Hvor innmari viktig det er å sove. I den anledning vier jeg mandagskvelden til en reprise av et blogginnlegg jeg skrev i 2010. Om søvn naturligvis:

Før sov jeg stykkevis og delt. Jeg la meg til ulike tider hver kveld, sovnet sent og våknet etter lunsj. Satt lenge våken når alle andre sov og var ung, alene og våken i en stor by med hemmeligheter i dagboka og et knust hjerte i brystet. Til tider føltes det nesten dekadent å myse alene utover byen hver natt. Drikke litt vin, kjederøyke sigaretter, småspise studentnudler. Dessuten sov jeg jo bare lenge dagen etterpå, sånn at søvnen jeg mistet på natten ble tatt igjen neste dag. Hver dag. I flere år.

Så begynte jeg å få vondt i hodet. Panikkanfallene, som har meldt seg med jevne mellomrom siden jeg var liten, kom plutselig hyppigere og jeg var svimmel. Svimmel hele tiden. Svimmel, svimmel, svimmel. En periode var jeg så svimmel at jeg ikke gikk ut av leiligheten på over en uke. Klarte ikke. Sov ikke, men satt våken om natten og ble reddere og reddere.

Så en natt må jeg ha sovnet tidlig allikevel, utmattet av å være så redd. Svimmelheten gjorde alt så tåkete, så jeg husker ikke akkurat når det skjedde. Husker ikke hvordan det så ut rundt meg, når på året det var eller hvordan det luktet den dagen jeg sovnet av ren utmattelse klokken elleve på kvelden og våknet åtte dagen etterpå. Jeg husker ikke hvordan det så ut de andre dagene heller, når jeg fortsatte å sovne på kvelden og våkne om morgenen. Men jeg husker at ting sakte begynte å forandre seg. Svimmelheten forsvant litt og litt og panikkanfallene ble mindre. Ikke helt borte, men det hjalp.

Å legge seg til noe så kjedelig som fornuftig tid hjelper fremdeles. Mot panikkanfall, rotete tankerekker, utmattelse eller når jeg er redd. For meg er sovetiden hellig. Natta før elleve, god morgen før ni. Et pledd over føttene og en Ella på armen.

God natt.

Om å være redd for jenter.

Historien om hvordan jeg ble redd for jenter begynner ca. her:

Jeg er ni år, står med myke yndlingsmokasiner midt i en varm skolegård og myser mot sola. Litt til venstre for der jeg står, på en benk, sitter to av de tøffeste jentene på skolen, men det vet jeg ikke enda. De to jentene har blå Umbro-gensere og 501-olabukser. Begge to. De er 11 år, har store hemmeligheter, snakker lavt seg imellom og pirker litt på benken de sitter på. I det jeg snur meg for å gå ser hun med det lengste håret i min retning. Det vet jeg heller ikke.

Hadde jeg kjent bedre etter hadde jeg derimot kunnet føle blikket hennes som borrer seg inn mellom skulderbladene mine. Hadde jeg kjent bedre etter hadde jeg visst at jeg var plukket ut. Hadde jeg kjent bedre etter hadde jeg sluppet å skvette sånn i det hun roper navnet mitt. Men det gjør jeg ikke.  Jeg kjenner ingenting, og skvetter.

”Mina!”.

Jeg stopper og snur meg for å se hvem som ropte. I det jeg ser hvem det er blir jeg kald, huden på armene nupper seg litt, en liten klump våkner i magen og jeg blir stående. Halvveis snudd, helt stille.

”Mina!” Hun roper høyere. ”Noen har skrevet navnet ditt i hjerte på bordet her. Risset det inn og skrevet med tusj og sånn”.  Venninnen ved siden av forsøker å skjule et halvkvalt fnis, men klarer det bare nesten. Hun som har ropt sender et blikk til venninnen, ser rundt seg i skolegården for å se hvem som har hørt henne og nå har stoppet med det de driver med for å følge med, før hun ser på meg igjen. Avventende. Jeg sier ingenting bare vrir meg litt.

”Det er sant altså, det står her. Mina står det. I hjerte.” Hun legger trykk på ordet hjerte og venninna fniser igjen, litt høyere denne gangen. Jeg  trekker puster dypt, usikker på hvor lenge jeg kan stå sånn uten å si noe. Kjenner på teksturen til asfalten under føttene mine gjennom de myke sålene. Vipper litt fram og tilbake. Lurer på hvor langt fram på tærne jeg kan vippe uten å ramle. Hvor lenge jeg må stå sånn. Hvor mange som hører på. Hvor stor klumpen i magen kan bli før den sprekker.

Blikket til hun med det lengste håret blir hardere. ”Kan du ikke prate eller? Blir du ikke glad?!” Jeg kremter lavt , lener vekta så langt fram på tærne som jeg tør og åpner munnen for å svare. Jeg vil si at jeg vet at hun tuller, men blir avbrutt. Nå ler hun nemlig. Høyt.

”HahahaHAHA! Jeg bare tulla da. Ingen skriver vel navnet ditt i hjerte noe sted? Hahahaha! DEG liksom? Er du gæærn eller? Hahahahaha! Se på henne a. Hun trodde på det vettu!” Hun med det lengste håret snur seg mot venninnen sin som også ler høyt. De ler mot hverandre. Høyere. Da sprekker klumpen.

Jeg fortsatte å være redd for jenter lenge. Og de små stikkene fra andre jenter fortsatte de også. Hvisking, skriving på jentedovegger, rykter, kalde blikk, hovne blikk, ingen blikk. Til slutt så jeg ingen andre enn dem, og veldig lenge trodde at det var sånn jenter var. Alltid.

Så feil kan man ta.

Etter mange år begynte jeg så smått å se hvor kule, snille, generøse, morsomme og tøffe jenter også kunne være. At de heier på hverandre, løfter hverandre og hjelper hverandre. Og jeg, som tidligere var en av de jentene som alltid var enig i hvor urimelige og slemme jenter er med hverandre, ombestemte meg og innså at de jentene er unntaket. Ikke det motsatte. Heldigvis.

Heia oss og gratulerer med dagen!

Torsdag slik den burde vært.

09.15: Våkner av meg selv. Strekker på kroppen og kjenner at både den og jeg er uthvilt.

09.51: Kler på meg noe gøyalt.

10.15: Spiser frokost på terassen på hytta. Lenge.

11.15: Tar fram sykkelen og sykler en tur rundt i København.

12.25: Setter fra meg sykkelen og fortsetter turen til fots i gamlebyen i Lisboa.

13.40: Tar en pause og drikker en pistasjsmoothie med Snorre på Ryes.

14.15: Spiller litt baseball på hytta.

15.05: Tar en tur på Zoologisk hage.

15.45 Til vi kjenner at det er på tide med en pause igjen og reiser til Playa del Grande for å surfe og spise ananas i skyggen.

16.05: Feirer dukkerten med en øl på en båt i Oslo-fjorden.

16.25: Tar på ny leppestift.

17.00: Spiser middag sammen med Martin Sheen i Montezuma.

18.05: Spiser jordbær til dessert på terrassen i Bentsegata.

18.15: Drikker et glass rosé.

18.25: Tar på yndlingskjolen.

19.01: Henter Pia.

19.15 – 23.45: Og drar på gøyal fest med strobelys, discokuler og ballonger der de bare spiller yndlingssangene våre.

23.59: Nattbader på Huk og sovner i gresset.

Isteden ligger jeg hjemme med feber, vond hals og snørr overalt. Auauau.

Kjøpestopp.

(Bilde.)

Om jeg havner i en diskusjon vedrørende det stadig økende forbruket i verden og hva det gjør med den stakkars kloden vår, er jeg rask til å dra vintage-kortet. Lynrask faktisk. Jeg argumenterer høylytt om at jeg nesten utelukkende handler secondhand klær og derfor er mye mer miljøvennlig. Hurra for meg og de eldgamle kjolene mine lissom. Dette er på sett og vis sant. Det er mer miljøvennlig å kjøpe brukt enn nytt, men det er også en god unnskyldning for meg til å fortsette å handle mye, uten å egentlig sette spørsmålstegn ved hvorfor. Hvorfor jeg føler at jeg trenger noe nytt så ofte og hvorfor det er så viktig for meg.

Det norske forbruket har tredoblet seg siden 1958 samtidig som kloden har blitt dramatisk varmere. I samtlige miljødebatter dras det fram stadig nye miljøvennlige alternativer til hva vi kan kjøpe i steden for de gamle utdaterte miljøskadelige produktene, men det blir derimot aldri ymtet frampå om at en mulighet faktisk er å kjøpe mindre ting. At vi hverken trenger å bytte ut alt vi har med ujevne mellomrom eller at ti jakker og 15 par sko faktisk er nok.

Da jeg allerede er både kollektivreisende og spiser lite kjøtt er klesforbruket mitt det neste som må gjøres noe med. Jeg har derfor bestemt meg for følgende;

Fra og med i dag, 09. februar 2012 , og ut året skal jeg ikke kjøpe meg noe mer klær. I-N-G-E-N-T-I-N-G. Helt fram til neste år.

Eksperiment selvfølgelig-har-du-noe-å-ha-på-deg er herved i gang. Et bittelite skritt for menneskeheten, og et medium stort skritt for meg. Klar, ferdig, gå!