The 11. questions game.

Hjartesmil utfordret til den nye kjedebrevfarsotten som sveiper over den bloggete delen av internett, og jeg tar utfordringen på strak arm. Vær så god, 11 unyttige fakta om meg på en tilfeldig torsdag.

1. om du berre fekk eta éin sak til frukost resten av livet, kva skulle det vera?

Pannekaker! Jeg prøvde meg fram til en ny oppskrift for noen uker siden (som straks legges ut på bloggen) og de ble både magisk gode og kjempesunne. Milde måne, så godt.

2. reise jorda rundt med dei samme folka resten av livet eller bu i samme hus til du dør?

Bo i samme hus til jeg dør. Ingen tvil. Jeg innbiller meg selv med ujevne mellomrom at jeg er veldig eventyrlysten, men det er jeg ikke. Å reise rundt med de samme folka resten av livet hadde jeg blitt urolig og riv ruskende gal av.

3. éin sak du skulle ønska at var sunn?

Hamburgere. Det er uten tvil noe av det beste som finnes, og hadde det vært sunt hadde jeg spist det hver eneste dag. Flere ganger om dagen.

4. regn fire dagar i veka heile året eller aldri meir sjå eit kirsebærtre?

Aldri mer se et kirsebærtre. Til tross for at de er slående vakre er de ikke verdt et liv med regn fire dager i uka. Jeg blir trist bare av tanken.

 

5. din favorittblogg?

Ingen over, ingen ved siden. Advancedstyle dokumenterer det den eldre delen av befolkningen i New York har på seg og demonstrerer nok en gang at de er gamle er eldst. De eksentriske gamle damene på andre siden av Atlanterhavet banker alle oss tullefashionsitaer i tjueårene langt ned i støvlene når det kommer til stil. Elsker.

6. den filmen som du ser når du er heime aleine for helga og du kokar kakao og et knekkebrød eller kjøpepizza til middag?

“Gentlemen prefer blondes”. Det har det vært siden jeg var 14 år.

7. kva er det siste du gjer før du sovnar?

Drikker vann. Hilsen Mina, vannarkoman.

8. kvifor er din beste venn din beste venn?

Jeg er heldig og har et knippe folk som jeg står veldig nær. Det som er felles for dem alle sammen er at de er rause med tid, rom og latter. Fin og nødvendig kombo.

9. største guilty pleasure?

Gamle kjoler og ca. alle sangene til Gabrielle.

10. leva eit liv utan frukt eller aldri få ha gardiner?

Lett. Aldri få ha gardiner. Jeg har ingen gadiner i leiligheten min nå, og det fungerer veldig fint. Et liv uten frukt er uaktuelt, da frukt er sånn ca. det beste som finnes. Nest etter vaniljekesam.

11. om du fekk lov til å få ein heilt kroppsdel ekstra, kva skulle det vera og kvar skulle du ha den?

Den ekstra kroppsdelen hadde jeg takket pent nei til og heller donert bort til en som hadde mistet en fra før. Jeg synes alle de kroppsdelene jeg har å forholde meg til på nåværende tidspunkt er mer enn nok.

Om åpne vinduer og mørke rom.

Denne uken er vi, som Kristopher Schau forutså, tilbake i det mørkeste rommet. Det rommet som i sommer var fylt av panikk, sjokk og tusen spørsmål er nå fylt av forsvarstaler, analyser og uforståelige svar. Og jeg trodde jeg var klar for det. Så klar som man kan bli ni måneder etter at det smalt og alt ble annerledes.

Men det var jeg ikke.

I løpet av månedene som har gått hadde jeg nemlig glemt akkurat hvor mørkt det er her inne. Hvor tungt det er. Hvordan mørket trenger raskt og umerkelig inn i alle ledd sånn at bevegelsene føles tunge og uroen fester seg i det ytterste hudlaget som en feber. Hvor vanskelig det er å ikke følge med. Hele tiden. Lese alles historier. Hvor tungt det innimellom er å puste og hvor løst gråten sitter.

Jeg hadde glemt hvor tungt det er her inne selvom jeg er en av de heldige som har sluppet unna de dype sårene. Som er en av dem som står utenfor uten en skramme. Som er en av dem som kan, om jeg vil, vende ansiktet bort og returnere til et hverdagsliv som ikke er nevneverdig preget av det som skjedde. Men det får jeg ikke til. Jeg må se, lese, snakke, diskutere, stille spørsmål høyt og forsøke å ta inn så mye jeg kan når jeg er der ute.

Men derfor må jeg også, når jeg er utenfor det offentlige rommet der brutaliteten og ondskapen står i sentrum, lete etter alt som er lyst. Alt som kan slå sprekker i mørket, alle små fnugg av noe annet, alle små rom der vinduene står på vidt gap. Og derfor velger jeg også i tiden framover å fylle dette bittelille rommet som er mitt på det store internettet, med alle de andre tingene. Alle bildene, hverdagene, turene med Ella, kjolene og alle tekstene som handler om alt det andre. Alle de tingene som gjør at ting føles vanlig. Alle de tingene som ikke er han.

Reprise: Om å sove.

På et eller annet tidspunkt i forrige uke snubla jeg skikkelig. Helt uforberedt og slett ikke klar over at jeg var i ubalanse og dermed i ferd med å tippe, gikk jeg i bakken med et smell. Så kraftig smalt det at jeg brukte mesteparten av fredagskvelden på å klamre meg fast i høyre ende av sofaen. Pia satt i andre enden, men allikevel føltes alt annerledes, skjeivt og i uorden. Vi hørte på Susanne Sundfør på repeat mens jeg gråt, gråt og gråt bittelitt til. Sikker på at det aldrialdrialdri kom til å gå over. Så, etter at jeg hadde grått til det nesten var tomt, ba Pia ba meg om å gå å legge meg. “Sov”, sa Pia. “Bare sov”. Så da gjorde jeg det. Mest fordi hun sa det og litt fordi jeg ikke riktig visste hva annet jeg kunne gjøre. Så jeg tørket tårene, skrudde av musikken, dro på meg nattkjole og sov. Lenge. Og det hjalp. Noe jeg strengt tatt burde visst. Men da jeg, som vanligvis holder sovetiden hellig, åpenbart har glemt det, kan det jo hende andre har glemt det også. Hvor innmari viktig det er å sove. I den anledning vier jeg mandagskvelden til en reprise av et blogginnlegg jeg skrev i 2010. Om søvn naturligvis:

Før sov jeg stykkevis og delt. Jeg la meg til ulike tider hver kveld, sovnet sent og våknet etter lunsj. Satt lenge våken når alle andre sov og var ung, alene og våken i en stor by med hemmeligheter i dagboka og et knust hjerte i brystet. Til tider føltes det nesten dekadent å myse alene utover byen hver natt. Drikke litt vin, kjederøyke sigaretter, småspise studentnudler. Dessuten sov jeg jo bare lenge dagen etterpå, sånn at søvnen jeg mistet på natten ble tatt igjen neste dag. Hver dag. I flere år.

Så begynte jeg å få vondt i hodet. Panikkanfallene, som har meldt seg med jevne mellomrom siden jeg var liten, kom plutselig hyppigere og jeg var svimmel. Svimmel hele tiden. Svimmel, svimmel, svimmel. En periode var jeg så svimmel at jeg ikke gikk ut av leiligheten på over en uke. Klarte ikke. Sov ikke, men satt våken om natten og ble reddere og reddere.

Så en natt må jeg ha sovnet tidlig allikevel, utmattet av å være så redd. Svimmelheten gjorde alt så tåkete, så jeg husker ikke akkurat når det skjedde. Husker ikke hvordan det så ut rundt meg, når på året det var eller hvordan det luktet den dagen jeg sovnet av ren utmattelse klokken elleve på kvelden og våknet åtte dagen etterpå. Jeg husker ikke hvordan det så ut de andre dagene heller, når jeg fortsatte å sovne på kvelden og våkne om morgenen. Men jeg husker at ting sakte begynte å forandre seg. Svimmelheten forsvant litt og litt og panikkanfallene ble mindre. Ikke helt borte, men det hjalp.

Å legge seg til noe så kjedelig som fornuftig tid hjelper fremdeles. Mot panikkanfall, rotete tankerekker, utmattelse eller når jeg er redd. For meg er sovetiden hellig. Natta før elleve, god morgen før ni. Et pledd over føttene og en Ella på armen.

God natt.

Om å være redd for jenter.

Historien om hvordan jeg ble redd for jenter begynner ca. her:

Jeg er ni år, står med myke yndlingsmokasiner midt i en varm skolegård og myser mot sola. Litt til venstre for der jeg står, på en benk, sitter to av de tøffeste jentene på skolen, men det vet jeg ikke enda. De to jentene har blå Umbro-gensere og 501-olabukser. Begge to. De er 11 år, har store hemmeligheter, snakker lavt seg imellom og pirker litt på benken de sitter på. I det jeg snur meg for å gå ser hun med det lengste håret i min retning. Det vet jeg heller ikke.

Hadde jeg kjent bedre etter hadde jeg derimot kunnet føle blikket hennes som borrer seg inn mellom skulderbladene mine. Hadde jeg kjent bedre etter hadde jeg visst at jeg var plukket ut. Hadde jeg kjent bedre etter hadde jeg sluppet å skvette sånn i det hun roper navnet mitt. Men det gjør jeg ikke.  Jeg kjenner ingenting, og skvetter.

”Mina!”.

Jeg stopper og snur meg for å se hvem som ropte. I det jeg ser hvem det er blir jeg kald, huden på armene nupper seg litt, en liten klump våkner i magen og jeg blir stående. Halvveis snudd, helt stille.

”Mina!” Hun roper høyere. ”Noen har skrevet navnet ditt i hjerte på bordet her. Risset det inn og skrevet med tusj og sånn”.  Venninnen ved siden av forsøker å skjule et halvkvalt fnis, men klarer det bare nesten. Hun som har ropt sender et blikk til venninnen, ser rundt seg i skolegården for å se hvem som har hørt henne og nå har stoppet med det de driver med for å følge med, før hun ser på meg igjen. Avventende. Jeg sier ingenting bare vrir meg litt.

”Det er sant altså, det står her. Mina står det. I hjerte.” Hun legger trykk på ordet hjerte og venninna fniser igjen, litt høyere denne gangen. Jeg  trekker puster dypt, usikker på hvor lenge jeg kan stå sånn uten å si noe. Kjenner på teksturen til asfalten under føttene mine gjennom de myke sålene. Vipper litt fram og tilbake. Lurer på hvor langt fram på tærne jeg kan vippe uten å ramle. Hvor lenge jeg må stå sånn. Hvor mange som hører på. Hvor stor klumpen i magen kan bli før den sprekker.

Blikket til hun med det lengste håret blir hardere. ”Kan du ikke prate eller? Blir du ikke glad?!” Jeg kremter lavt , lener vekta så langt fram på tærne som jeg tør og åpner munnen for å svare. Jeg vil si at jeg vet at hun tuller, men blir avbrutt. Nå ler hun nemlig. Høyt.

”HahahaHAHA! Jeg bare tulla da. Ingen skriver vel navnet ditt i hjerte noe sted? Hahahaha! DEG liksom? Er du gæærn eller? Hahahahaha! Se på henne a. Hun trodde på det vettu!” Hun med det lengste håret snur seg mot venninnen sin som også ler høyt. De ler mot hverandre. Høyere. Da sprekker klumpen.

Jeg fortsatte å være redd for jenter lenge. Og de små stikkene fra andre jenter fortsatte de også. Hvisking, skriving på jentedovegger, rykter, kalde blikk, hovne blikk, ingen blikk. Til slutt så jeg ingen andre enn dem, og veldig lenge trodde at det var sånn jenter var. Alltid.

Så feil kan man ta.

Etter mange år begynte jeg så smått å se hvor kule, snille, generøse, morsomme og tøffe jenter også kunne være. At de heier på hverandre, løfter hverandre og hjelper hverandre. Og jeg, som tidligere var en av de jentene som alltid var enig i hvor urimelige og slemme jenter er med hverandre, ombestemte meg og innså at de jentene er unntaket. Ikke det motsatte. Heldigvis.

Heia oss og gratulerer med dagen!

Torsdag slik den burde vært.

09.15: Våkner av meg selv. Strekker på kroppen og kjenner at både den og jeg er uthvilt.

09.51: Kler på meg noe gøyalt.

10.15: Spiser frokost på terassen på hytta. Lenge.

11.15: Tar fram sykkelen og sykler en tur rundt i København.

12.25: Setter fra meg sykkelen og fortsetter turen til fots i gamlebyen i Lisboa.

13.40: Tar en pause og drikker en pistasjsmoothie med Snorre på Ryes.

14.15: Spiller litt baseball på hytta.

15.05: Tar en tur på Zoologisk hage.

15.45 Til vi kjenner at det er på tide med en pause igjen og reiser til Playa del Grande for å surfe og spise ananas i skyggen.

16.05: Feirer dukkerten med en øl på en båt i Oslo-fjorden.

16.25: Tar på ny leppestift.

17.00: Spiser middag sammen med Martin Sheen i Montezuma.

18.05: Spiser jordbær til dessert på terrassen i Bentsegata.

18.15: Drikker et glass rosé.

18.25: Tar på yndlingskjolen.

19.01: Henter Pia.

19.15 – 23.45: Og drar på gøyal fest med strobelys, discokuler og ballonger der de bare spiller yndlingssangene våre.

23.59: Nattbader på Huk og sovner i gresset.

Isteden ligger jeg hjemme med feber, vond hals og snørr overalt. Auauau.

Kjøpestopp.

(Bilde.)

Om jeg havner i en diskusjon vedrørende det stadig økende forbruket i verden og hva det gjør med den stakkars kloden vår, er jeg rask til å dra vintage-kortet. Lynrask faktisk. Jeg argumenterer høylytt om at jeg nesten utelukkende handler secondhand klær og derfor er mye mer miljøvennlig. Hurra for meg og de eldgamle kjolene mine lissom. Dette er på sett og vis sant. Det er mer miljøvennlig å kjøpe brukt enn nytt, men det er også en god unnskyldning for meg til å fortsette å handle mye, uten å egentlig sette spørsmålstegn ved hvorfor. Hvorfor jeg føler at jeg trenger noe nytt så ofte og hvorfor det er så viktig for meg.

Det norske forbruket har tredoblet seg siden 1958 samtidig som kloden har blitt dramatisk varmere. I samtlige miljødebatter dras det fram stadig nye miljøvennlige alternativer til hva vi kan kjøpe i steden for de gamle utdaterte miljøskadelige produktene, men det blir derimot aldri ymtet frampå om at en mulighet faktisk er å kjøpe mindre ting. At vi hverken trenger å bytte ut alt vi har med ujevne mellomrom eller at ti jakker og 15 par sko faktisk er nok.

Da jeg allerede er både kollektivreisende og spiser lite kjøtt er klesforbruket mitt det neste som må gjøres noe med. Jeg har derfor bestemt meg for følgende;

Fra og med i dag, 09. februar 2012 , og ut året skal jeg ikke kjøpe meg noe mer klær. I-N-G-E-N-T-I-N-G. Helt fram til neste år.

Eksperiment selvfølgelig-har-du-noe-å-ha-på-deg er herved i gang. Et bittelite skritt for menneskeheten, og et medium stort skritt for meg. Klar, ferdig, gå!

Akkurat passe eventyrlysten.

På bildene over ser du meg på snorkeltur i Stillehavet. Tilsynelatende glad og fornøyd. Jeg og en haug med tropiske fisker i en nylig påbegynt symbiose. Mina Lystad er endelig i sitt rette element. Vi har funnet hverandre, fiskene og jeg. Sirkelen er komplett. Jeg har aldri følt meg mer hjemme.

Særlig.

Sannheten er at jeg fem minutter før disse bildene ble tatt kavet rundt med dykkermasken i den ene hånden, snorkel i den andre og litt for trange svømmeføtter på føttene. For første gang. Vill i blikket forsøkte jeg å finne et sted jeg kunne stå. Midt i Stillehavet. I det jeg forsøkte å dra den seige gummistrikken til dykkermaska over det våte og flokete håret dro jeg inn vann i nesa, fikk panikk og hostet og kavet meg mot båten igjen mens jeg ropte på Pål. Særdeles lite harmonisk og mest redd. Redd for hva som fantes i vannet under meg, redd for å ikke komme meg opp i båten igjen, redd for å ikke få puste gjennom det halvslitte plastrøret jeg hadde fått utdelt.

Jeg liker å tenke på meg selv som en spontan, eventyrlysten type som lett som bare det kaster seg rundt og blir med på alt som er gøy. Dessverre må jeg innse at det ikke er tilfelle. Tvert i mot har jeg i løpet av denne ferien måtte akseptere at jeg i mange tilfeller er det stikk motsatte. Jeg er til tider manisk opptatt av å vite hva klokka er, vil helst tisse på egen do, blir urolig om jeg ikke vet hva vi skal etter vi er ferdig med ølen/brusen/middagen og foretrekker fritidsaktiviteter der jeg slipper å klatre, slipper å gå lange strekninger der jeg til enhver tid kan se at det er langt ned til bakken og der jeg slipper å holde pusten.

Men i motsetning til tidligere, der jeg istedenfor å gå opp i båten jeg var redd for, ble på land med boka mi og solfaktor 50, blir jeg i hvert fall med og prøver. Jeg går en tre timers jungeltur midt i en mørk elv, jeg klatrer ned bratte jungelskrenter selv om beina skjelver som gelé og jeg er med på snorkeltur i en bitteliten båt. Og det gir jeg meg selv 5000 poeng og en high five for. Minst.

Pakkepanikk.

(Bilde herfra)

Jeg er den dårligste jeg vet om til å pakke. Da klessfilosofien min baserer seg på å ta på seg det til som til enhver tid føles riktig, hjelper det lite med et overfyllt klesskap og en haug med sko når jeg skal ut å reise. Jeg klarer sjelden eller aldri å forutse hvordan jeg kommer til å føle meg et par dager frem i tid og derfor pakker jeg som regel med meg for mye, for lite, for stort, for varmt, for kaldt eller for feil. Derfor trenger jeg hjelp fra dere.

I dag skal jeg pakke en koffert med klær for en måned. En måned. Med klær. Herregud.

Hva er ditt beste pakketips?

Spør og du skal få.

(Bilder herfra, herfra og herfra).

De siste ukene har jeg vært veldig usikker på hva jeg skal gjøre med denne bloggen. Skal jeg fortsette, skal bloggen forandres på noen måte eller skal jeg legge den ned? Jeg har derimot landet på den foreløpige konklusjonen at jeg fortsetter en stund til, mye takket være mange fine innspill fra dere den siste uka.

Jeg er derimot veldig nysgjerrig på hva dere vil se mer av på bloggen. Vil dere ha mer musikk, flere lange tekster, flere innlegg fra en hel dag, filmtips, mer om jobben min, mer foto, flere kjoler og skal jeg blogge oftere?

Jeg vet at jeg har mange lesere som aldri kommenterer, men dette er altså også deres anledning til å ta bladet fra munnen og fortelle meg hva dere ønsker å se mer eller mindre av.

Fine folk, nå er jeg spent.

Mest om å blogge og bittelitt om å leve.

Innimellom er det viktig å si selvsagte ting. Ihvertfall når jeg får kommentarer som dette:

Hei!
Jeg har lest bloggen din en stund nå, og jeg misunner virkelig livet ditt. Selv sliter jeg litt for tiden. Jeg har akkurat (eller ikke akkurat har bodd her et halvt år nå) flyttet til Stavanger for å studere sosiologi. Jeg har en fantastisk kjæreste og ja, alt burde egentlig vært helt perfekt. Men det er noe som ikke stemmer liksom. Studiene føles ikke helt riktig og jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal her i livet. Skal jeg bli sosiolog? Nei, jeg har ikke lyst til å sitte på et kontor hele dagen. For jeg har lyst til å skrive. Så, det jeg egentlig lurte på, var hva slags utdannelse du tok og ja. Hvordan klarer du å ha et så fint liv? Ja, det er sikkert bare å leve i nuet, men hva hvis nuet føles helt feil?

Christine

Først og fremst: Jeg lever ikke et perfekt liv. Jeg tror heller ikke at det finnes noe perfekt liv, eller at det er et mål å strebe etter. Perfekt er kjedelig. Hurra for de skrukkete/kjedelige/frustrerende/irriterende/vanskelige/gøyale/varme/gale/rare livene våre!

Og så:

Å blogge er å lage fiksjon basert på egen virkelighet. Jeg tar et bittelite utdrag av hverdagen min, fotograferer det, redigerer det og legger det ut på internett. Til tross for at bildene er representative for hvem jeg er og hva jeg omgir meg med, viser det allikevel veldig lite. Aller mest representerer det ting jeg ønsker å bli assosiert med og bilder som fremstiller meg og livet mitt sånn jeg liker å se det.

Det å vise så lite har sine fordeler og ulemper. Det å blogge hjelper meg foreksempel med å finne de små detaljene hver dag som løfter en mandagsmorgen til å bli hakket bedre eller en torsdagskveld til å bli magisk. Det er en stor fordel, og har hjulpet meg med å se på ting, og kanskje spesielt hverdagen, ganske annerledes.

Ulempen med å blogge er at man er med på å bidra til en forestilling om at man har det finere enn man egentlig har det, og er med på å bygge opp et tilsvarende forventningspress for de rundt seg. Inkludert en selv.

Jeg føler ofte at det jeg gjør hver dag ikke er interessant nok for internett. Å ta bilder av alt man gjør viser foreksempel hvor repetativt alt er. At jeg i stor grad beveger seg på de samme stedene med de samme folka på samme tid. Hver dag. Alle de mørke morgenene det er tungt å stå opp, kjedelige hverdagsmiddagene og hullet i strømpebuksa gjentar seg til det kjedsommelige. Helt fram til jeg ser det gjennom kameraet. Fordi ting ser finere ut på bilde. Punktum. Og det å se ting gjennom linsa gjør det rett og slett litt lettere å leve med alt det skjeive og ufullstendige jeg innimellom føler at livet mitt består av. Både for meg og forhåpentligvis for andre.

Til slutt helt noen helt konkrete tips og råd:

Det bildene mine som oftest ikke viser er det kaotiske inne i hodet, stresset i skuldrene og den gjennomgående følelesen av utilstrekkelighet som melder seg til tjeneste nesten hver dag. Det å finne ut hva jeg egentlig vil gjøre her i livet river i meg opptil flere ganger i uka. For å takle det bedre har jeg gjennom flere år lært meg å bruke to verktøy med stort hell: meditasjon og yoga. Uten disse hadde jeg mesteparten av tiden ligget som en sammenkrøllet bylt i nærmeste hjørne og gispet etter luft. Ta et kurs og oppsøk et yogasenter. Det hjeper. Jeg lover!

Helt til slutt: Jeg er utdannet tekstforfatter ved Westerdals. Det høres innimellom mer spennende ut enn det er, og består av flere dager bak pulten og en tom skjerm enn man kanskje skulle tro. Allikevel har jeg store deler av tiden en utrolig gøyal, vanskelig og inspirerende jobb som jeg anbefaler på det varmeste.

Og Christine, tusen takk for den åpne og ærlig kommentaren din! Det inspirerte meg også til å være hakket mer åpen og ærlig på bloggen enn jeg har vært fram til nå, og det føltes bra. God fredag!