I’m on the outside (looking in).

Noe av det beste med høstmørket er at man på kveldene kan få bittesmå glimt av de som bor bak det som hele sommeren bare er blanke ruter og tykke murvegger. Bittesmå glimt av et helt annet liv som er vegg i vegg med ditt. En vegg med et bilde, en vegg uten bilde, lysekroner, stearinlys, flombelysning, stor sofa, liten sofa, ingen sofa, TV på, av, gardiner trukket for, persienner halvveis nede, noen som bærer rundt på et barn som ikke får sove, noen som leser, noen som kysser, noen som slukker lyset, noen som ser ut av vinduet tilbake på deg.

Little Anthony & The Imperials – I’m On The Outside (Looking In)

Den beste fargekombinasjonen akkurat nå.

 

God mandag.

I dag våknet jeg med feber og rennende nese, men inni meg ser jeg sånn her ut.

30. september.

For ett år siden var været så fint som dette og jeg satt utenfor en leilighet på St. Hanshaugen, ventet på Lars Erik og tenkte at “Denne sommeren slutter aldri”. Jeg tok feil.

For to år siden var jeg strålende fornøyd med en ny kjolefangst fra 80-tallet med et stort hull på ryggen og store puffermer.

For tre år siden hadde jeg fortsatt regulering, hadde startet denne bloggen i smug og var fremdeles i tvil om jeg skulle vise den til noen. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

 

Onsdagsklær.

Mintgrønn trenchcoat, brun ullkjole og favorittskoene fra Camper på årets så langt aller mest høstete dag.

Åtte bilder fra en søndag.

Da lørdag føltes som en søndag ble dagen i går utelukkende bonus. Tid til tur, hjemmelaget müsli, slumring, søndagsfjes, høye ullstrømper, lesing og latskap. En gang til, takk.

Om å leke voksen.

Som 15-åring var jeg ganske overbevist om at jeg var ferdig utvokst på alle måter. Mest generellt, men emosjonellt spesielt. Da den værste hormonelle perioden var over følte jeg endelig at jeg igjen hadde en form for oversikt og overblikk og at jeg herfra og ut ville møte enhver utfordring med en ny modenhet. Noe ville, uavhengig av hva som traff meg, ligge som et tungt fundament i bunnen. Urokkelig, men fleksibelt. Tungt, men lett. Mykt, men beinhardt. “Gratulerer Mina”, tenkte jeg mens jeg så meg selv i speilet og flettet håret som Phoebe i Friends. “Du klarte det. Du har blitt voksen”.

Lite visste jeg at jeg nesten 15 år senere, i en alder av 29, fremdeles skulle bruke mye av tiden min på å vingle, at dagboknotatene mine til tider er til forveksling like de jeg hadde på ungdomsskolen og at den aller viktigste delen av å vokse opp har skjedd fra jeg var tjue og fram til i dag. At jeg kunne ha slappet av litt mer. At det ikke hastet med å bli så stor. At voksne slett ikke har den roen i hodet det så ut som de hadde, de har bare hatt flere år å øve seg på og blitt flinkere til å late som.

Etter ti år med prøving og feiling, inkassokrav, tomme kjøleskap, tryning, studentliv, overtidsarbeid og hverdagsskåling er det eneste jeg nå vet sikkert om voksenlivet dette:

Regninger forsvinner aldri men blir bare større om du ikke betaler dem, klesvask og støvsuging blir aldri gøy men bør gjøres på regelmessig basis, du kommer aldri til å venne deg til å bli kallt “damen” og du kan spise hva du vil når du vil (men det betyr ikke nødvendigvis at du bør gjøre det).

Resten improviserer jeg.

Det kritiske punktet.

Det mest kritiske punktet hver dag, det punktet som velter dagen til bra, mindre bra eller dårlig, utspiller seg nå hver morgen mellom 06.40 og 06.45. Da ringer klokka, Ella våkner og jeg slår opp øynene. Såvidt. I løpet av fem minutters slumring må jeg bestemme meg for om dette er en sånn dag der jeg tvinger meg opp av senga, tar på den hullete tigtsen, ruller ut matta i stillhet og gjør yoga med en stiv kropp og blir glad etterpå, eller om dette er en dag der jeg sover videre. En dag der jeg lar det kalde tregulvet diktere når jeg skal sette føttene ned (aldri), lar det tunge hodet bestemme hvor mye lenger jeg skal sove (til imorgen) og trekker dyna over hodet. Bare for å sove litt til, bli litt varmere, bare litt til. Til klokken er åtte og det kritiske punktet er over for lengst.

Hei frøken.

Nå har jeg endelig hengt opp en av de fineste julegavene fra i fjor. Et porselenshode fra 50-tallet med prikkete kyse på hodet henger nå på venstre side av et hvitt og kjedelig IKEA-skap. Akkurat passe skummel og akkurat passe søt skal det nå følge med på frokost, lunsj og middag.

Samtidig, et annet sted på internett.

Da det innimellom er hakket lettere å kaste fram mobiltelefonen enn det store kameraet mitt er jeg, i tillegg til å være bloggete her inne, ganske aktiv på Instagram. Og jeg heter der, som her, minismartinis. Innholdet er dog i stor grad det samme. Kjoler og lepper og krøller og Ella.