Bli med hit isteden.

Den siste uka har jeg i all hemmelighet lagt flytteplaner. Etter tre år her inne føltes det plutselig naturlig og nødvendig å kjøpe seg sitt helt eget sted på internett. Fra og med i dag, akkurat nå, blogger jeg derfor ikke her lenger men på min helt egen nettadresse; minismartinis.com.

Innholdet er det samme, alle gamle innlegg og bilder er med, alle linken fra bloglovin blir overført, men bloggen ser, takket være enestående Mariell Hjartesmil og Anna Ileby, veldig mye finere ut.

Kom! Oppdater linkene dine! Bli med!

Håper vi sees der inne.

Tro det eller ei, jeg hadde jammen på meg klær i forrige uke også. Runde krager, sykkel på brystet og lange, mellomlange og korte kjoler mest.

Noe av det beste med høstmørket er at man på kveldene kan få bittesmå glimt av de som bor bak det som hele sommeren bare er blanke ruter og tykke murvegger. Bittesmå glimt av et helt annet liv som er vegg i vegg med ditt. En vegg med et bilde, en vegg uten bilde, lysekroner, stearinlys, flombelysning, stor sofa, liten sofa, ingen sofa, TV på, av, gardiner trukket for, persienner halvveis nede, noen som bærer rundt på et barn som ikke får sove, noen som leser, noen som kysser, noen som slukker lyset, noen som ser ut av vinduet tilbake på deg.

Little Anthony & The Imperials – I’m On The Outside (Looking In)

Da minner jeg meg selv på at det finnes 16-åringer som hun her,

leser denne artikkelen, setter denne på repeat, og takker for at det, ved siden av alt det andre, også finnes damer som disse:

Bilder blant annet herfra, herfra, herfra, herfra,herfra,herfra, herfra, herfra og herfra.

I dag våknet jeg med feber og rennende nese, men inni meg ser jeg sånn her ut.

For ett år siden var været så fint som dette og jeg satt utenfor en leilighet på St. Hanshaugen, ventet på Lars Erik og tenkte at “Denne sommeren slutter aldri”. Jeg tok feil.

For to år siden var jeg strålende fornøyd med en ny kjolefangst fra 80-tallet med et stort hull på ryggen og store puffermer.

For tre år siden hadde jeg fortsatt regulering, hadde startet denne bloggen i smug og var fremdeles i tvil om jeg skulle vise den til noen. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Mintgrønn trenchcoat, brun ullkjole og favorittskoene fra Camper på årets så langt aller mest høstete dag.

Jeg begynte å drikke seint. Lenge etter at alle jeg gikk i klasse med hadde vært på hjemmefest og drukket sterk sprit blandet med appelsinjuice, satt jeg som 17-åring i en trapp i Fredrikstad med en flaske Peach Canei i hånda og var kvalm. Lenge etter alle de andre jeg gikk i klasse med kjente jeg også hvordan hodet ble varmt, hjertet mørt og kroppen liksom helt sildrende av det jeg nettopp hadde drukket. Som om alt ble litt mer uhåndgripelig enn før de tre glassene med sprudlevann som smakte fersken hadde jobbet seg gjennom systemet og ut i fingertuppene.

Siden jeg aldri var en del av den gjengen som var kul når jeg gikk på ungdomsskolen slapp jeg unna presset om å drikke mer. Drikke ofte. Drikke i smug.  Istedenfor drakk jeg litt, innimellom, i eget tempo til jeg kunne finne ut av selv om jeg likte det eller ikke. Jeg drakk sammen med folk jeg kjente godt og som jeg var trygg på. Som jeg kunne sovne i fanget til eller dra til siden og snakke med hvis jeg syntes det var ubehagelig. Men aller mest ble jeg glad av å drikke. Fnisete og dansete. Søvnig og modig.

Nå, som da, har jeg et ganske normalt alkoholforbruk. Mest i helger og alltid i festlige i lag, men i flere korte og lange perioder har jeg derimot latt være å drikke helt. Istedenfor har jeg dansa edru på bransjefester, drukket eplejuice til middag og vært irriterende opplagt på søndager. Litt på grunn av yoga, litt på grunn av Buddha men mest fordi jeg har et nervøst hode som fort blir vippet av pinnen av å drikke for ofte. Et hode som når det er mye på andre områder mister overskudd og oversikt av bare litt vin. Og nå trenger jeg oversikt og overskudd. I denne siste måneden før november må jeg spare på alt lyset jeg har og derfor blir resten av september og hele oktober alkoholfri. Mer eplejuice, mer ro og bittelitt mer styrke til å se november hardt i øynene når den tid kommer.